...mens jeg venter på våren.
Høsten kaster gule blader rundt hushjørnene. Vinden er kaldere, og gode pledd er trofaste følgesvenner i sofaen. Det er gulvkaldt på rommet mitt, men likevel klarer jeg ikke å bruke sokker. Av en eller annen merkelig grunn.
Natta er lengre enn dagen, og jeg tror nesten jeg sover mer enn jeg er våken. Noen dager har dagslyset tatt helt fri. Men noe positivt er det med denne høsten også. Vinteren har foreløpig uteblitt, og høsten er ei fin tid for sofakos med pledd og stearinlys.
November er forsåvidt også måneden for eksamensforberedelse.
Jeg famler atter en gang rundt i halvmørket, på evig jakt etter vårens pågangsmot og sommerens optimistiske motivasjon. Jeg tror jeg mista dem en gang i september. Glemte dem et sted.
All skumring og mangel på dagslys gir tankene fri tumleplass. Spørsmål er tilbakevendende, og de krever svar. Hvordan? Hvorfor? Hvem? Når?
Alle mulige spørsmål, som kan være litt for store å svare på, eller noen som rett og slett ikke kan besvares. Likevel krever de sine svar.
Verden er rå. Brutal. Hensynsløs for enkelte. For andre kan det synes som livet leker. For noen er det slutten, for andre, bare begynnelsen. For meg er det litt sånn midt imellom tror jeg. Livet leker ikke, men det er heller ikke hensynsløst brutalt. Det er bare en slags dvale igjen.
Jeg tviholder på halmstråene med smil.
Uten J. aner jeg virkelig ikke hvor denne høsten hadde bragt meg. J. finner alltid smilene mine, uansett hvor nedgravd de synes å være. Det er godt å ha noen som graver. Noen som kommer med litt kunstig dagslys av og til.
Mennesker forandrer seg. Jeg forandrer meg.
Kontakt oppstår, og kontakt forsvinner. Nære venner blir venner. Venner blir bekjente og bekjente blir nære venner. En sirkel på godt og vondt. Med glede og sorg.
Av og til sliter jeg med å slippe det som har vært, selv om jeg vet at det som kommer har potensiale til å være mye bedre. Jeg prøver å forstå; hvorfor har det endret seg? Hvem har forandret seg? Hva har egentlig skjedd?
Det er ytterst sjelden jeg finner svar...
Enkelte dager tar jeg meg selv i å ta enda et skritt bort fra å være det mennesket jeg ønsker å være. Jeg snur meg vekk og går andre vegen. Helt bevisst.
.
Jeg skylder på høsten...
