Når hodet ikke henger helt med...

Jeg ser det er så poppis med sånne før- og etter-bilder, så jeg tenkte jeg skulle slenge meg på trenden. Jeg har (heldigvis, tror jeg) ingen bilder fra jeg var på mitt aller største, men det jeg har er vel "ille" nok. Det er ca 36 kg forskjell på bildene. Det absurde er at jeg ikke ser den forskjellen selv. Ikke engang på bilder. Snodig greie det der. En slags logisk brist. Jeg vet fakta. Jeg vet tallene, men jeg ser det ikke.
Folk går til stadighet forbi meg uten, å hilse fordi de ikke kjenner meg igjen. Selv ser jeg ikke den helt store forskjellen. Annet enn på klærne. 

Det er sikkert en forskjell. Det tar bare litt tid for hodet å følge etter.

Men... For første gang siden 1999 eller no, kan jeg bruke bunaden MIN på 17. mai! Det er litt stas kjenner jeg. Den er til og med romslig. Så i år får uniform være uniform. Jeg skal ha bunad! :D

Ellers står ting litt stille om dagen. Motivasjonen min har tatt en slags time-out. Men så lenge jeg ikke ramler utpå og går opp, så skal jeg ikke klage alt for mye. Kjenner motivasjonen komme snikende mer og mer for hver dag. Heldigvis. For det er et godt stykke igjen før jeg nærmer meg noe som minner om normalvektig. Men alt til sin tid. (Alle spark i ræva mottas med et noe motvillig takk...)
Gleder meg dog til ei uke med oppfølging i juli. Tror det blir mer enn bra med litt påfyll.

Ellers går dagene endelig som i et normalt liv. Jeg har fått arbeidspraksis på et regnskapskontor, og stortrives sammen med skjønne mennesker. Det er herlig å våkne tidlig og faktisk glede seg til å stå opp og gå på jobb. Prøver å lære mest mulig, og har det rett og slett bare fint.
I tillegg har jeg vært på A-hus som brukerrepresentant i ei oppstartsgruppe for overvektige som nettopp har startet sin livsstilsendring, for å fortelle min historie. Det var rett og slett skummelt, og usannsynlig gøy. Hvem skulle tro jeg skulle stå og snakke om meg selv foran en gruppe mennesker noen gang. Og forhåpentligvis skal jeg tilbake flere ganger også. Alltid noe nytt. Alltid noen grenser som skal flyttes litt på.

Og 1. juni får jeg endelig flytte for meg selv igjen. Det skal iallefall bli godt! Ikke det at det er sååå smertefullt å bo hjemme, men litt privatliv er greit det også. Jeg har tross alt bodd alene siden 2003, så overgangen til å flytte hjem igjen var noget større enn forventet. Gleder meg som en unge. 

Ellers er det igrunn lite som skjer i min verden.

What's the matter, Mary Jane?

Denne dagen. Den som endelig er over.
Den blir aldri noe annet enn minnet om deg.
Tanker.

Var på grava di en tur idag, med tre hvite roser. Jeg husker fortsatt favorittblomsten din selvfølgelig.
Det er fortsatt mange som tenker på deg. Nesten et hav av blomster.
Ti år! Jeg kan ikke helt fatte det. Det har gått så fort.
Men samtidig så uendelig sakte.

Denne dagen vil alltid være ensom.
Jeg savner deg så. Fortsatt.
Vi hadde så mange planer. Visjoner.
Jeg lurer på hvor du hadde vært, hvis du fortsatt hadde vært her. Hva ville du endt opp med å gjøre.
Hadde du fortsatt vært min beste venn, min beste problemløser?
Du har iallefall satt dype spor. Gitt meg noe jeg alltid vil bære med meg. Forsøke å leve etter og gi videre.

10. mai 2003 vil nok for alltid bli stående som en av mine aller verste dager.
Vi fikk aldri avslutta den siste telefonsamtalen skikkelig før vi ble avbrutt. Jeg har til dags dato problemer med å avslutte en samtale, eller gå ut fra et sted, uten å si hadet.
Og jeg liker ikke å være den som legger på telefonen først.
Telefonnummeret ditt har jeg enda ikke sletta, selv om jeg sikkert burde. Jeg bare vil ikke.

Vakre Rita.
"Du trodde verden var for vakker for din smerte, men det var du som var for vakker for verdens smerte."

Jeg hører på Mary Jane, ser på bilder, og smiler av gode minner.
Håper du sover godt.
Ta vare på dinan.

- med blomster og kjærlighet -




Til Deg.

Du vakre menneske, som utrettet mer godt enn du noen gang kan forstå. Mer enn du noen gang kan få vite. Du som var der den gangen det var tøft, og bare gjorde alt bedre.
Du som gav meg noe ingen andre noen gang har klart å gi.
Du som bare kom og bosatte deg på en helt spesiell plass i hjertet mitt. Uten å prøve. Uten å være klar over det.
Jeg lurer på om du noen gang kommer til å flytte ut igjen.
Jeg tror ikke det. Selv om du burde. Det er ikke gunstig å bo et sted man selv ikke er klar over, eller ønsker å bo. Jeg vil så gjerne tvangsflytte deg ut, men jeg får det ikke til. Fortsatt ikke.
Jeg vil at du skal ønske å bo der...
Det er en uvant følelse, men samtidig så velkjent. Det er som å komme hjem, men til et sted man aldri før har vært.
Jeg vil at du skal vite at du er der. At jeg vil ha deg der. Men jeg kan aldri si det. Og jeg tror det ville ødelagt den melankolske magien i det hele.
Alt jeg kan gjøre er å håpe at du en dag vil skjønne det. At det er der du hører hjemme.
I mellomtiden skal jeg leve. Mitt liv. Mine drømmer.
Og hvis dagen noen gang kommer, skal jeg ta deg imot med et stort smil og åpne armer. Jeg tror jeg er villig til å vente lenge.
På deg.
Du som lot meg være meg. Uten masken. Uten anstrengelse. Uten frykt. Det du gav vil jeg alltid bære med meg. Det vil alltid gi meg styrke og trygghet. Og melankolsk magi.
Jeg håper du, på et sted dypt i deg selv, vet hvor viktig du har vært. At du alltid vil være velkommen tilbake.
Og jeg håper livet vil behandle deg bra. Uansett hvor du velger å gå. Uansett hvor du ender opp.
Jeg håper du selv får igjen den tryggheten du gir til andre. At du finner mening, tro, og ikke minst håp.
Til deg. Jeg er glad i deg. Fortsatt. Veldig glad i deg.
Du som så MEG.

Kjære Finn...

Aldri mer skal jeg bli møtt av det varme smilet og den gode klemmen. Det har ikke helt gått opp for meg enda. Du er borte. Aldri mer en festlig kommentar, eller en status på facebook som får meg til å le høyt uansett hvor jeg befinner meg.
Aldri mer.
Det var ikke flere smil, klemmer eller festligheter igjen. Det var tomt.
Når jeg fikk høre hva som hadde skjedd, tok reaksjonen min meg på senga. Jeg var ikke klar over hvor dype spor du hadde satt i meg. Og det hele var bare et stort sjokk. Du er borte. Jeg skal ikke se deg igjen. Noen gang.

Siste gangen jeg så deg var på Supersonic i jula. Den gode klemmen og det varme smilet. Det var på plass. Og kompliment. Mange av dem. Du var deg selv. Eller, var du det?
Vi avtalte at vi skulle ha en dans eller to i løpet av kvelden. Men kvelden gikk og jeg så ikke mer til deg den kvelden.
Jeg kunne gjort hva som helst for å få den siste dansen. En siste klem. Hadde vi bare gjort det med en gang. Ikke utsatt det. Nå er det for sent.

Jeg skulle ønske jeg hadde sett hvordan du virkelig hadde det. At jeg hadde snakka mer med deg mens jeg kunne. Jeg så jo at det lå et trist drag over deg, spesielt øynene, de siste par gangene jeg traff deg. Men jeg følte ikke at jeg kjente deg godt nok til å grave og spørre for mye. Og jeg ante ikke at det var så dypt. Eller ville jeg bare ikke se det? Tro det? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at tanken på å aldri skulle få se deg og snakke med deg igjen er uvirkelig. Og litt skremmende. Hvor skjørt et menneskeliv er. Du hørte til her. Jeg skulle få så mange muligheter til å snakke med deg, bli bedre kjent med deg. Nå er det bare minnene igjen.
Minnene om en vakker, livlig mann med engasjement og humor. En egen evne til å ordlegge seg. En mann som alltid utstrålte et hav av godhet og gjorde ethvert rom litt lettere. En mann som alltid virkelig SÅ menneskene rundt seg.

Jeg kommer til å savne deg, Finn. Mye. Fåvang vil aldri bli helt det samme. En tekst Hilde Heltberg synger, beskriver den merkelige følelsen så godt.
Det ble sent, min venn, men til slutt ble det fred. Alle orda var sagt, og lysene brant ned. Det var ikke mer å angre, det var ikke mer å si. Det ble stille og kaldt. Noe var forbi. Og omtrent som før går sola sin gang. Jeg ser døgn følger døgn, som strofer i en sang. Og dypt i meg står noen strenger og blør. Men ellers er allting omtrent som før.
Det er så beskrivende. Hvordan livet bare fortsetter, selv om det plutselig stopper.

Jeg var ingen nær venn. Likevel berørte du meg. Jeg kan ikke en gang begynne å forestille meg sorgen, savnet og smerten dine nære sitter med nå, når jeg ser hvordan du har satt dine spor i meg. En bekjent. Men det var bare den du var. Du satte spor. Og dine spor vil alltid leve i dem som er igjen og skal leve uten deg. Dine ord og handlinger vil alltid være i livet og prege det. Du vil aldri forsvinne. Aldri bli glemt.

Jeg har lukket deg inn i hjertet mitt, og der vil du være så lenge jeg lever. Jeg vil ta med meg alt det du har gitt meg og dele det videre. Selv om vi ikke var nære venner kan jeg, med hånden på hjertet, si at du har gjort meg til et litt bedre menneske. Du har gjort verden til et litt bedre sted, og slik skal det fortsatt være.
Fantastiske Finn. Jeg har tent et lys for deg og håper du har det godt nå. Jeg tørker et par tårer til, og avslutter med et vakkert dikt av Halldis M. Vesaas.

Var der da ikkje...

Var der da ikkje ei einaste hand
som rette seg ut etter di
den gang da grunnen under din fot
for alvor tok til å gli - ?
No står vi her tomhendte alle i hop
og ser mot ei attlæst dør.
Vi skulle ha bydd deg all varme vi eig.
Vi skulle ha gjort det litt før.

Den einsame gjekk frå si einsemd til slutt.
Den frosne har frose i hel.
Var der da ikkje på jorda ein
som kunne ha stått di sjel
så nær at han vàrde deg med sin eld
mot kulden? - Din død gir svar.
Du stod nok og såg deg ikring før du gjekk,
men eld vart du ingen stad vâr.

Så mange blir drivne i døden no
som berre mot livet trår.
Men du var ein døds-friviljug.
Du bøyde deg, trøytt og sår,
mot døden og bad at du måtte bli løyst,
og no har han gjort som du bad.
Eit "takk" var vel siste òm av di røyst
da varsamt han bar deg av stad.

Vi veit det: vi skal ikkje sørgje
for di skuld. Du sjølv har vàlt.
Det er berre det: no når du er sløkt
sansar òg vi kor kaldt
det kjennest ikring oss. Det var just deg
vi ville hatt med oss i kveld,
og frysande, einsame søker vi inn
mot det du har skapt av eld.

Det var mange som ville gitt deg sin ild om de kunne, Finn. Mange som gjerne hadde strekt ut ei hand. Takk for at jeg fikk oppleve å bli berørt av deg.

Sov godt <3

 

Fåfengt fell ikkje lauvet lell.

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Veldig lenge. Og mye har skjedd. Veldig mye faktisk.
Jeg har begynt på et nytt kapittel i livet. Nye prosesser. Nye mennesker.
Jeg har ledd, grått, knust hjerter og fått mitt eget hardt skada.
Jeg har mistet mye, men også fått en hel del.

I april starta jeg virkelig prosessen med en livsstilsendring. Det siste innlegget ble et vendepunkt for meg. Jeg klarte endelig å virkelig bestemme meg. I mars gikk jeg, som nevnt i forrige innlegg, til fastlegen min og ba henne om å søke meg inn på Nimi Ringerike. Det er mennesker jeg kjenner som har vært der, og som har skrytt opplegget virkelig opp i skyene. Ettersom Tonsåsen aldri ble det jeg hadde håpa, bestemte jeg meg for å prøve på nytt. Henvisningen ble sendt, men jeg hørte ingenting. Så etter å ha skrevet det forrige innlegget bestemte jeg meg for å ta tak i ting selv mens jeg venta på svar. Fra april til juni gikk jeg ned 10 kg og jeg var i siget. Endelig. I juni ble jeg innkalt til møte på Gjøvik sykehus. Derifra gikk det slag i slag. Ettersom jeg hadde kommet så godt igang selv, ringte de direkte til Nimi, og jeg fikk plass allerede i juli. For hodet mitt gikk det hele i overkant fort, men det var ikke annet å gjøre enn å hoppe i det. Og jeg har ikke angret et sekund! Dette har vært mitt livs beste reise. Mitt livs viktigste reise.
På Nimi traff jeg så utrolig mange flotte mennesker, og jeg fikk tid til å tenke over ting på en helt ny måte. Det var en del valg som måtte tas for at jeg skulle kunne komme dit jeg ville. Noen langt mer smertefulle enn andre. Men takket være de gode vennene jeg fikk der inne, kom jeg ut som et mye sterkere menneske.

Nimi ja, jeg må fortelle om det. Der var vi ca 60 stk samlet i en nedlagt militærleir. Vi fikk lære om kosthold, struktur, måltidsrytmer og motivasjon og mestring. Og ikke minst trening. Vi trente 2-3 ganger daglig, og gjerne litt frivillig på kvelder og i helgene. Det var knallhardt, men likevel ikke så ille som jeg hadde frykta. Men noen grenser måtte absolutt flyttes og sprenges. Det viktigste jeg lærte der inne var vel egentlig å ha fokus på seg selv og ta de valgene sommå tas for at du selv skal ha det best mulig.
Man må iallefall være veldig innstilt på å virkelig ville legge ned en skikkelig innsats når man er på et sånt sted. Og er den viljen der, så kan ingenting hindre deg på noen måte. De som jobber der er utrolig dyktige, og man blir så godt ivaretatt på alle måter.
Etter 10 uker på "camp" var det tilbake til virkeligheten. Alene. 13 uker skulle vi være hjemme, før det var en ukes oppfølging nå i januar. I de 13 ukene hadde jeg ukentlig oppfølging fra Nimi, hvor jeg sendte "ukerapporter" til en av de ansatte som fulgte meg opp. Her skulle vi fortelle om uka og gi oss selv karakter for egne prestasjoner. Det var vanskelig, men utrolig lærerikt.
Nå er jeg ferdig med oppfølginga for denne gang, og nå skal jeg klare meg alene igjen til juli. Men man er jo egentlig aldri alene. Jeg har så mange gode mennesker rundt meg, at alene kommer jeg aldri til å være. Selv om det av og til kan føles sånn.
Resultatet av jobben jeg har lagt ned de siste 9 mnd. må jeg også si meg relativt fornøyd med. Jeg har til nå klart å gå ned 35 kg. men det er fortsatt et stykke igjen til jeg kan begynne å fokusere på å stabilisere meg. Likevel, det er et prosjekt som kommer til å ta tid. Jeg har brukt mange år på å bli så stor som jeg var, og jeg kan ikke forvente at alt skal forsvinne som ved et trylleslag.
Jeg har heller ikke så stort fokus på vekta lengre. Det viktigste for meg nå, er å finne det stedet jeg føler meg vel. Et kosthold og aktivitetsnivå jeg trives med, og en kropp jeg er mer komfortabel i. Veien blir jo, som kjent, til mens man går. Jeg trives mer og mer i min egen kropp og i mitt eget liv for hver dag som går.

Selv om mye har vært positivt i denne tiden har det også vært nedturer. Jeg har gått på noen smell og jeg har ligget nede, men jeg klarer fortsatt å reise meg igjen. Det beste, og det jeg er mest stolt av er at jeg fortsatt klarer meg uten å gå på antidepressiva. Jeg har nå vært uten i 1 år, og ingenting føles bedre enn akkurat det. Jeg har endelig begynt å lære meg å stå i følelsene mine. Akseptere at de er der, og jobbe meg gjennom dem. Men jeg har også mistet noe av det jeg har hatt aller mest kjært i mange år. Min evige, ukuelige og optimistiske tro på kjærligheten. Den er borte. Jeg har også fått en trøkk som har tatt fra meg en del tillit, både til andre mennesker og meg selv, men jeg håper det er forbigående, og at noe vil bringe den tilbake om en stund. Akkurat nå trenger jeg bare å finne igjen fotfestet litt. Finne igjen meg selv, mine mål og mine drømmer.

Det første skrittet på den veien var å finne igjen bloggen. Finne igjen min egen terapiform.
Om noen vil lese er det utrolig koselig, men først og fremst er dette noe jeg gjør for meg. Om det er noe noen der ute skulle lure på, så er det bare å ta kontakt. Jeg tviler på at du klarer å stille et spørsmål jeg ikke vil svare på ;)

2013. Du skal bli mitt år. Enten du vil eller ikke :)

Feit? JEPP! - min historie.

Nå sitter jeg her en sen kveld/natt, et halvt år unna 29. Jeg er nyvalgt kasserer i LFO - Landsforeningen for overvektige, og jeg lurer litt på hvordan jeg kom hit.
Alle som kjenner meg mer enn godt, vet at det å flagge mitt fett er et usannsynlig stort skritt for meg. Men nå har jeg altså gjort det.
Dette fører til en rekke refleksjoner om veien jeg har gått. Fra feit og feig til feit og ærlig. Brutalt ærlig. Det har vært en lang vei, men herregud for en befrielse det er å være her. Jeg er ikke i nærheten av framme, men jeg vet hvor jeg har vært, og hvor jeg vil. Som styremedlem i LFO vil jeg kjempe for det jeg tror på, og jeg har mange meninger. Og alle meningene har kommet i løpet av veien jeg har gått. Derfor bestemte jeg meg nå for å dele min historie med verden for dem som skulle være interessert i den. Mest av alt er det terapi for min egen del.

Jeg er nå kommet til det punktet der jeg kaller en spade for en spade, og det kan sikkert virke provoserende på noen. Men dette er min vei og mine tanker, og det må skrives med mine ord.

Jeg er av dem som var født stor (5kg!), og derfra har det stort sett gått oppover fram til feit. Selvfølgelig har det vært noen mislykkede forsøk på slanking, men mest av alt har det vært unngåelse, selvbedrag, unnskyldninger og manglende vilje.

Som barn var jeg fysisk aktiv gjennom idrettsskole, fotball, håndball og masse lek. Jeg spilte aldri tv-spill og så generelt lite på tv. Jeg spiste normal mat, og ikke store mengder. Godteri var forbeholdt lørdagsbarne-tv. Likevel var jeg alltid større enn alle andre. Selv brydde jeg meg ikke om det før skolealder når måling og veiing ble innført. Men allerede som 7 åring ble jeg henvist til ernæringsfysiolog på sykehuset. Familien fikk en time og en kostholdsplan med ja-mat. Det var det hele. Når jeg var 7, trodde jeg sykehuset bare var for veldig syke mennesker som skulle dø, så min enkle konklusjon ble at jeg kom til å dø hvis jeg fortsatte å spise mat. Resultatet av dette ble at hele sommerferien mellom første og andre klasse levde jeg på flatbrød og vann. Jeg gikk ned ca 10(!)kg på i underkant av to måneder, og holdt på å skremme livskiten ut av mine foreldre.
Når de endelig fikk meg til å spise igjen, fikk jeg naturlig nok det jeg ville, når jeg ville. De var jo livredde for at jeg skulle finne på et stunt igjen. Og der startet mitt skrudde forhold til mat. Koblinger ble skapt, og mat ble mer enn mat.
Mobbing ble hverdagen. Unger er grusomme mot dem som skiller seg ut og som ikke tar igjen. Selvbildet og selvtilliten ble knust, og mat ble et substitutt for alle vanskelige følelser. Gode som vonde. Jeg begynte også å stille umenneskelig store krav til meg selv, for å kompensere for at jeg var stygg og feit.
Jeg valgte i stor grad venner etter utseende og kropp, for å bevise for verden at jeg kunne bli likt av de pene og tynne selv om jeg var det motsatte.
En av kommentarene som har brent seg mest fast fra denne tiden var fra en gutt som hadde vært en venn gjennom hele oppveksten. Han var ett år eldre enn meg, og når jeg begynte på ungdomsskolen ville han overhodet ikke vite av meg lengre. En dag kom han bort til meg og sa: - Hadde jeg sett ut som deg hadde jeg tatt livet mitt.
Jeg vurderte det, men har nok alltid vært litt for nysgjerrig og glad i livet til å gjennomføre det. Selvskading har jeg dog såvidt hilst på, men aldri noe alvorlig.

Mobbinga avtok etterhvert, men kommentarer har fulgt meg hele livet. Helst fra fremmede. Og de går jo på hvor feit og stygg jeg er. Likevel har jeg alltid klart å late som ingenting. Utad har jeg prøvd å fremstå selvsikker, blid og glad. Men selv om mobbinga stoppa utenfra fortsatte den jo fra meg selv. Etter disse kommentarene i alle år, blir det bare naturlig å daglig fortelle seg selv hvor grusom man egentlig er. Likevel forble maten en trøst og noe for å glemme følelser og tanker.

Så kom de grusomme årene. De virkelig svarte og fæle årene. I 2003 tok ei av mine aller beste venninner livet sitt. Det var på en måte ikke noe sjokk, men savnet og sorgen var, og er, fortsatt like stor. Men med min manglende evne til å kjenne på følelsene mine, fikk jeg aldri helt til å sørge. Annet enn gjennom mat. (også på dette tidspunktet nektet jeg å innse at jeg spiste mer enn normale mennesker...) Ettersom venninna mi hadde slitt med spiseforstyrrelser kunne jeg vike unna alt som het slanking. Og jeg brukte det for å fortsette mitt selvbedrag om at alt var greit. Derfra gikk det slag i slag med dødsfall. Mellom 2000 og 2010 mista jeg 13 personer som stod meg mer eller mindre nær. Bl.a. bestemor, onkel, morfar, mormor og tante"reservemor". Jeg lot vær å sørge i stor grad. I 2007 var jeg ferdig utdanna sosionom, jeg hadde et par medisinske diagnoser og ekstrajobben jeg hadde hatt i kassa på coop hadde gitt meg ekstrem betennelse i hele overkroppen. Men nå skulle jeg jo jobbe som sosionom. Jeg sendte ut godt over 100 søknader fra mai til august, og ble kun innkalt til tre intervju. Selvbildet knakk bare enda mer sammen. Jeg var ikke verdt noe, og det eneste stedet som trengte min arbeidskraft var det stedet jeg ble fysisk syk av å jobbe. Til slutt sa det stopp. Jeg hadde nådd bunnen. Depresjon, angst, isolasjon og mørke. Virkelig mørke. Å ta en dusj krevde alt jeg hadde av energi, og jeg måtte legge meg etterpå. Etter å ha vært i sentrum på 17. mai i 2008 var jeg stort sett liggende i ei uke. 2008 husker jeg ikke noe av, med mindre jeg leser hva jeg dreiv med. Jeg begynte på lykkepiller, og måtte få støtte fra NAV. Den ultimate selvbildeknuser for en som er langt nede fra før.
Men jeg har vært veldig heldig med NAV, og de har virkelig stått på og hjulpet meg videre.
I 2009 fikk jeg 2x45 minutter hos en psykolog på sykehuset. Det endte med en diagnose og beskjed om at mine problemer var for små til at de kunne hjelpe meg. Jeg ble henvist til privatpraktiserende, og det tok 14 mnd før jeg fikk komme. I mellomtida begynte jeg på en lang vei oppover, og fikk legen min til å henvise meg til Tonsåsen.
Brevet kom, og i januar i 2010 skulle jeg til Valdres. De siste to ukene før jeg reiste brukte jeg til å forberede meg mentalt på det som skulle skje. Jeg tok et valg. Jeg bestemte meg for å se meg selv i speilet, og slutte å lyve om hvem jeg var og er. Jeg bestemte meg rett og slett for å begynne på nytt.

Tonsåsen ble mitt fristed. Jeg fikk tid til å bare tenke på meg selv. Jeg lærte ikke noe der om kosthold og trening som jeg ikke visste fra før av. (Jeg har nemlig kunnskapen, det er viljen det skorter på...)Men jeg fikk prøve ut alt i praksis. Og det viktigste av alt, jeg fikk begynne på prosjektet å bygge opp et knust selvbilde.
Etter mine 4 uker i Valdres, fikk jeg time hos psykolog, og derfra har veien gått sakte men sikkert mot denne kvelden. Det har selvfølgelig gått både opp og ned og opp igjen, men 20 år med selvbedrag, knuste illusjoner, tap og dårlige valg og vaner er ikke noe du knipser bort over natta. Det tar LANG tid.
I jula slutta jeg endelig på lykkepiller, og alt går rett vei. Endelig.
Mye av vekta jeg tok i Valdres har kommet tilbake, men jeg vet hvorfor, og jeg vet hva jeg skal gjøre med det. Jeg har nå bedt min fastlege om henvisning til Nimi, så får jeg bare vente og se, og kanskje begynne så smått på egenhånd.

Så, til mine oppdagelser underveis. Jeg er feit. Det betyr ikke at jeg er et dårlig menneske. Det betyr ikke at jeg ikke fortjener de bra tingene og lykken.
Jeg har alltid latt meg selv tro at jeg ikke spiser mer enn andre, og at jeg ikke er lat. Det kalles selvbedrag. Jeg har aldri vært lat i arbeidslivet, men jeg har alltid vært lat på privaten. Grunnen til at jeg er feit, er ene og alene den at jeg inntar mer kalorier enn jeg forbruker. Jeg liker mat, jeg liker ikke å svette. Enkel matte gir = overvekt.
Jeg kan bruke masse energi på å legge skylda på fortida, men det kommer det jo ingenting ut av. Fortid er fortid. Det er over, og det kan ikke endres. Det eneste jeg kan gjøre noe med, er hvem jeg er idag, og hvem jeg vil være i framtida. Jeg kan endre de valgene jeg skal ta, ikke de jeg har tatt. Det eneste som hindrer en person i å gjøre det, er at viljen til å endre seg ikke er stor nok. Man er mer glad i usunn mat enn man er i å være sunn. Og hvis man til stadighet sier at "jeg vet jeg ikke klarer dette", så blir det en selvoppfyllende profeti. Da kan man ikke klare det. For hvem kan tro på deg når du ikke gjør det selv? Du er din egen største fiende, men du kan også velge å være din egen største støtte, motivator og pådriver. Hvis du vil det nok, så vet du at du kan klare det. Jeg vet at du klarer det! Men alle trenger noen som støtter, som man kan snakke med, og som kan hjelpe til med feilkoblingene i toppen.
Jeg er fortsatt ikke flink nok, men jeg har lært på den harde måten at det gamle ikke endres over kort tid. Du får ikke et nytt liv over natta. Det handler om babysteps.
Jeg vet det finnes sykdommer som vanskeliggjør det hele også. Selv har jeg både lavt stoffskifte og PCOS, men jeg vet at dette ikke hindrer meg. Det gjør det bare bittelitt hardere. Men for en seier det må være når man er der man vil være :D

Så mitt standpunkt i LFO og i fedmedebatten generelt. Jeg mener ikke operasjon skal fjernes som en mulighet. Jeg tror på ingen måte at det er et enkelt valg. Men jeg tror på DEG. Jeg er helt sikker på at du ikke trenger den operasjonen. Jeg er helt sikker på at du klarer det på egenhånd hvis du virkelig vil det. Det kommer til å koste blod, svette og tårer, men det er virkelig verdt det. Og det er ikke fritt for blod, svette og tårer om man velger en operasjon heller.
Etter min mening skulle den første instansen en feit person henvises til, være en psykolog. Kognitiv terapi er gull! Men det viktigste av alt, er å ha noen som tror på deg.
Det er mange ting som er viktig i denne debatten. Forebygging er alfa og omega. Det samme er ettervern. Det holder ikke med noen uker på Tonsåsen, NiMi, Evjeklinikken eller andre steder, for så å tro at resten er en lek. Dette er arbeid som tar tid.
Men DU må ta ansvaret selv. Ingen kan gjøre det for deg. Og DU må ville det og være ærlig mot deg selv. Det står kameler og venter på å bli svelget i tur og orden, men det må gjøres.
For sannheten er enkel matte. Mye mat og lite trening gir overvekt. Spiser du mindre enn du forbrenner vil vekta gå nedover. Det er så enkelt. Men akk så vanskelig.

Neste uke skal jeg overta regnskapet i LFO. Skrekkblandet fryd. Men LFO er en så utrolig viktig organisasjon. Det er vår mulighet til å påvirke. Og jo flere medlemmer vi har, jo bedre kan vi jobbe, og mer kan vi få til. Vi trenger DEG! Det beste er at du kan støtte oss og vårt arbeid selv om du ikke er overvektig selv også. Og vi representerer ikke bare dem som ønsker å gå ned i vekt, eller har gjort det. Et av våre hovedfokus er å jobbe mot fordommer og for aksept. At vi er like mye verdt som mennesker og har like mye å bidra med som alle andre.
Besøk gjerne vår nettside overvektige.no Det jobbes for øyeblikket på spreng for å få opp ei ny og bedre nettside, men foreløpig er denne også verdt et besøk. :) Og husk, sammen kan vi virkelig utgjøre en forskjell!

Dette ble langt, sikkert kaotisk og om du har lest alt og lurer på noe om hva som helst, så er det bare å spørre :) (jeg tror det skal mye til for å tråkke meg på tærne iallefall.)

...mens jeg venter på våren.

Høsten kaster gule blader rundt hushjørnene. Vinden er kaldere, og gode pledd er trofaste følgesvenner i sofaen. Det er gulvkaldt på rommet mitt, men likevel klarer jeg ikke å bruke sokker. Av en eller annen merkelig grunn.
Natta er lengre enn dagen, og jeg tror nesten jeg sover mer enn jeg er våken. Noen dager har dagslyset tatt helt fri. Men noe positivt er det med denne høsten også. Vinteren har foreløpig uteblitt, og høsten er ei fin tid for sofakos med pledd og stearinlys.
November er forsåvidt også måneden for eksamensforberedelse.
Jeg famler atter en gang rundt i halvmørket, på evig jakt etter vårens pågangsmot og sommerens optimistiske motivasjon. Jeg tror jeg mista dem en gang i september. Glemte dem et sted.

All skumring og mangel på dagslys gir tankene fri tumleplass. Spørsmål er tilbakevendende, og de krever svar. Hvordan? Hvorfor? Hvem? Når?
Alle mulige spørsmål, som kan være litt for store å svare på, eller noen som rett og slett ikke kan besvares. Likevel krever de sine svar.

Verden er rå. Brutal. Hensynsløs for enkelte. For andre kan det synes som livet leker. For noen er det slutten, for andre, bare begynnelsen. For meg er det litt sånn midt imellom tror jeg. Livet leker ikke, men det er heller ikke hensynsløst brutalt. Det er bare en slags dvale igjen.
Jeg tviholder på halmstråene med smil.
Uten J. aner jeg virkelig ikke hvor denne høsten hadde bragt meg. J. finner alltid smilene mine, uansett hvor nedgravd de synes å være. Det er godt å ha noen som graver. Noen som kommer med litt kunstig dagslys av og til.

Mennesker forandrer seg. Jeg forandrer meg.
Kontakt oppstår, og kontakt forsvinner. Nære venner blir venner. Venner blir bekjente og bekjente blir nære venner. En sirkel på godt og vondt. Med glede og sorg.
Av og til sliter jeg med å slippe det som har vært, selv om jeg vet at det som kommer har potensiale til å være mye bedre. Jeg prøver å forstå; hvorfor har det endret seg? Hvem har forandret seg? Hva har egentlig skjedd?
Det er ytterst sjelden jeg finner svar...

Enkelte dager tar jeg meg selv i å ta enda et skritt bort fra å være det mennesket jeg ønsker å være. Jeg snur meg vekk og går andre vegen. Helt bevisst.

.

Jeg skylder på høsten...

Pjatt fra et tomt hode

Da er jeg tilbake i Trondheim, etter noen aldeles fantastiske dager på Kongsvinger, hos verdens beste J. Hverdagen suger etter en slik periode. Verdens beste J, ja. Jeg har møtt ham. HAM. Det føles iallefall sånn.
Aldri før har jeg følt meg så trygg, og så hjemme, og så ekte noe sted som sammen med ham. Alt er slik det skal være. Bortsett fra at det er 50 lange mil som skiller oss. Og det er direkte fælt til tider.
Nå skal jeg ikke treffe ham før i jula! Det er lenge til det!
Men, i mellomtida har jeg visst no sånne studier med eksamener og greier, så jeg tror nok det blir mer enn nok å finne på, hvis man bare vil...

Likevel... det er høst igjen, og alle som kjenner meg, vet at høsten ikke er helt min tid. Selv med J i livet, og mange andre fantastiske mennesker, er høsten en tid det går i motbakke. Heftig motbakke.
Denne høsten er uansett mye bedre enn hva den forrige var, og akkurat det setter jeg veldig stor pris på.

Kanskje det er på tide å oppdatere menneskene litt da... Siden jeg slutta å blogge har det igrunn skjedd en del. Masse fint. Jeg er nokså nær lykkelig mye av tiden.
Søskenbarnet mitt har fått verdens vakreste lille jente! Jeg har aldri vært en kjempefan av unger, men dette lille gullet har forandra alt. Jeg blir aldri lei av å se på henne. Ubeskrivelig. Jeg kunne vært i Ringebu og sammen med henne stort sett hele tiden. Men neida, jeg bor visst i Trondheim jeg. Skal visst studere eller noe sånt? Jaja, vi får se davettu.

Jeg møtte J i mai, og har levd på en rosa sky siden. Vi tilbragte mesteparten av sommeren sammen. En sommer med store smil,bankende hjerte, brusende blod, bading, flytting og nye mennesker. J har en super familie, og venner som tar meg veldig hjertelig imot. Jeg føler meg som verdens heldigste jente igrunn :)

Ellers.... jeg bruker masse penger på helt unødvendige ting. Men det ser ikke ut til at jeg klarer å slutte :p
Jeg har også begynt på et stort mareritt. Når jeg var i Kongsvinger fikk jeg skikkelig tannverk, og måtte til en tannlege som nærmest skada meg for livet. Har vært blå på kinnet siden. Altså to uker nå. Og endelig begynner det å forsvinne. Dette førte til at jeg også måtte til tannlegen i Ringebu, som viste seg å være en mye flinkere fyr. Heldigvis. Men dette var altså første tannlegebesøk på 8 år, så.... det er visst litt å fikse der inne. Jeg lover iallefall på tro og ære at jeg aldri skal la tannlegeskrekken hindre meg i å gå til tannlegen i så lang tid igjen!

Ah.... Jeg kan sikkert skrive hele natta, men det kommer ikke til å bli verken interessant, underholdende eller bra å lese, så jeg tror jeg sparer det til jeg engang har noe å skrive om :p

Håper alle der ute har det bra :)

About time...

Det er kanskje på tide å blogge litt igjen? Merkelig hvor enkelt det er å bare glemme det.

Siden jeg ikke aaaaner hva jeg evt skal blogge om, så mottas alle forslag med den største takk. Er det noe dere mennesker der ute kunne tenke dere at jeg skriver om? Noe nysgjerrighet omkring?

Vel... det er iallefall et nytt skoleår, og ettersom jeg skal ha tre timer skatterett fra klokka åtte imårratidlig, så er det vel på tide å ta kvelden nå. :)

I'm back :D

I'm still standing

Det er lenge siden jeg har skrevet noe. Jeg vet ikke helt hvorfor. Det har bare blitt sånn.
Alt for mange tanker, alt for få ord.
Livet fortsetter sin uendelige berg- og dalbane, mens jeg fortvilet bare prøver å holde meg fast. En god dag, en dårlig.
Av og til lurer jeg litt på hvorfor jeg orker. Hvorfor jeg fortsatt klamrer meg fast til setet mitt, i stedet for bare å falle.
Jeg lurer på når min kvote uflaks og motstand er oppbrukt. Om den blir det. Om det finnes noen form for likevekt i det hele. De siste årene har båret mange bevis for at likevekten ikke eksisterer.
Likevel fortsetter jeg å håpe.
Jeg vet bare ikke hva jeg håper på lengre.

Alt som virker som noe i nærheten av bra, har det med å bare forsvinne. Uten at jeg helt vet hvor eller hvorfor. Jeg er alltid den som sitter tilbake som et spørsmålstegn.

Enkelte dager føler jeg meg som det ekleste mennesket som har plantet sine bein på denne planeten. Jeg er stygg, feit, motbydelig. Og det hjelper liksom ikke når man får sånne følelser bekrefta av verden. Slik som idag. Jeg hadde vært på butikken, og skulle inn igjen på hybelen. Utenfor blokka hadde en guttegjeng fyra opp grillen og fått i seg de første flaskene med øl. Idet jeg passerer dem, hører jeg dem si æsj, halvhøyt, retta mot meg, opptil flere ganger før jeg fikk låst opp og kommet inn.
Det er greit nok det, jeg er ikke den peneste eller fineste jenta, langt derifra, men jeg er da fortsatt et menneske.
Jeg har ikke noe behov for oppmerksomhet fra dem, på noen måte. Små jyplinger som mener de er guds gave til kvinnen, men som egentlig sikkert ikke har en eneste fornuftig tanke i sitt lille hode. Men de kan holde kjeft!
Jeg skulle ønske jeg var av typen som turte å gå bort til dem og fortelle dem hvor små og ubetydelige de er. Men jeg er jenta med angsten. Jenta som er livredd for mennesker hun ikke kjenner. Hun som egentlig vil unngå å gå ut av døra dersom det hadde latt seg gjøre.

Jeg har ikke lengre tro på menneskeheten. Ærlighet, høflighet og folkeskikk eksisterer ikke lengre.
Jeg vet ikke om jeg er mest sint eller trist. Det har igrunn liten eller ingen betydning.

Det er vel derfor jeg skriver så lite også. Jeg har blitt litt likegyldig.

Innerst inne vil jeg vel alltid likevel håpe. Håpe på at det finnes noe bedre. At det fortsatt eksisterer snev av anstendighet. At det alltid kommer en ny dag, med nye muligheter. Og at jeg en dag skal være i stand til å ta imot den dagen og benytte meg av den.

 

Les mer i arkivet » Mai 2013 » Januar 2013 » April 2012
Kath.

Kath.

29, Ringebu

Et lite hode med mange tanker, som av og til må ut i verden. Dette er mitt liv, mine meninger og mine tanker.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

Jeg anbefaler

hits